HVITT

Fra PS #7 (utdrag fra teksten DEN HVITE VÅREN)
Tekst: Eirik Mogseth

Hva har Madeleine Vionnets bias-skårne silkekjoler, Madame Grès sine skulpturelle silhuetter fra 1940-tallet og 60-årenes blendende futurisme med hverandre å gjøre? Jo, det hvite. Designere har lenge brukt hvitt som et av sine aller viktigste virkemiddel og denne våren finner vi hvitt så å si overalt hvor vi går langs motens kronglete stier.
I det gamle Egypt hadde prestinner på seg hvitt som et symbol på renhet. Romerne ikledde seg sin hvite toga som et symbol på sitt statsborgerskap. I middelalderen og renessansen symboliserte den hvite enhjørningen kyskhet og i den funkis-arkitekturen ble hvitt brukt som noe som skulle understreke den modernistiske tankegangen.
I vestlige strøk blir hvitt gjerne forbundet med troskap, renhet og uskyld. Hvit er en viktig symbolfarge i nesten alle verdensreligionene. Paven ifører seg sin hvite kappe som et symbol på renhet og offer. I Østen kan det hvite ha en helt annen betydning. Hvitt er for eksempel brukt i mange asiatiske kulturer ved bortgang og begravelser.

Women think of all colours except the absence of colour. I have said that black has it all. White too. Their beauty is absolute. It is the perfect harmony.
— COCO CHANEL

I 1990 presenterte den London-baserte designeren Rifat Ozbek sin helhvite New Age-kolleksjon. Kolleksjonen hadde referanser til klubb-kulturen, sport og streetwear. Ikke ulikt tendenser vi ser i dag, spesielt hos den New York-baserte designerduoen Proenza Schouler. Tyrkiske Ozbek forvandlet treningsdressen til noe opphøyd med en velfortjent og helt naturlig plass på catwalken. Ozbeks visuelle verden var en motreaksjon på 1980-tallets ekstravagante mote. Motepressen omtalte han som et friskt pust med en iboende fremtidsrettet holdning. En tilnærming til begrepet «less-is-more» nådde nå for alvor motebransjen. Nirvana sto printet på t-skjorter og singleter, moten hadde nådd et nytt nivå.


Det er få klesplagg jeg finner vakrere enn min hvite lammeskinnsjakke. Bak i nakken står det Jil Sander, en fet svart logo på kritthvit bakgrunn. Jakken ble kjøpt på salg i Berlin og jeg var nærmest i ekstase etter handelen. Ekstatisk til tross for at det sure vinterværet allerede var forbi. Jeg gledet meg til påfølgende vinter, tro det eller ei (det gjør jeg aldri…). Dette er to år siden og den samme jakken henger fortsatt ubrukt. Grunnen til dette har undret meg og jeg har kommet frem til at jeg blir nervøs for den hvite overflaten. Urolig for å søle på den og kanskje også litt redd for å synes for mye i gatebildet.

If you were to ask me what I had invented in fashion, it would be the white shirt. To me, a white shirt is the basis for everything. Everything else comes afterwards.
— KARL LAGERFELD


Moteskaper Karl Lagerfeld er fra tid til annen kledd opp i helhvitt. I sin uniform fremstår Lagerfeld nesten som en iskonge fra et hvilket som helst eventyr. Mange mener han er en mann uten hjerte og humor. I dokumentaren Lagerfeld Confidential fra 2007 blir en kjent med en annerledes skapning, en mann med selvinnsikt, dybde og visjonær kreativitet. For meg er han både en kunstner og en av vår tids største genier innen motefaget. Han sier han elsker det hvite og designer for den moderne kvinnen, uten å svikte motehusets sterke historie. I dokumentaren uttaler han seg slik om å ta over som sjefsdesigner for motehuset Chanel; «…det var som å gjenopplive Snehvit fra sin dype søvn.»

Jeg som så mange andre forbinder den greske antikken med marmorhvite overflater og lyse elegante søyler. Myten om at alt som tilhører antikken bar dette hvite sløret er i følge forskning så feil som det får blitt. Vi har et bilde av det lyse hvite, men sannheten var at skulpturene var rikt dekorert i farger som blått, rødt og hudtoner. Til og med gull ble anvendt som dekor. Selv motehistorien har blitt feiltolket. Det kan tyde på at greske plaggtyper kunne ha både sterke farger og uredde mønstringer. Fargene var derimot forbeholdt de øvrige samfunnssjikt. Folk fra lavere klasser farget sitt tøy i en rødbrun tone noe styresmaktene mislikte sterkt. Farger skulle være forbeholdt overklassen. Jeg har lenge vært fascinert av kunstneren Robert Mapplethorpes svart-hvitt bilder. Allerede på 1990-tallet kan jeg huske å bli eksponert for mange hans viktigste verk. Flere av hans blomstermotiv finner jeg svært interessante. Mapplethorpe lekte med lyset og blomstene kan nesten leses som noe annet enn hva de er. En må lese hans verk i konteksten av hans eget liv. Patti Smiths roman Just Kids forteller om de begges kunstnerskap i New York på 1960- og 70-tallet. Gjennom romanen blir en kjent med to sårbare skapninger i en verden full av muligheter.

You would have laughed if you could have seen me completely white, with icicles hanging from my beard like stalacites.
— CLAUDE MONET

Impresjonisten Claude Monet malte i 1895 vinterlandskap i Norge. Bosatt i Sandvika hadde han nærhet til både vannet og den norske naturen, deriblant Kolsåsstoppen. Det sies han avbildet det norske landskapet som en outsider, med en større visuell interesse enn i hvilken grad han var opptatt av historie og det kulturelle aspektet. Han sammenlignet Kolsåstoppen med avbildninger han hadde sett av det japanske fjellet Fuji. Det hvite snølaget inspirerte tydelig Monet. Hans opphold resulterte til slutt i 29 motiver fra vårt snøkledde land. Han skrev følgende til sin venn i Paris; «Du ville ha ledd om du kunne ha sett meg, helt hvit, med istapper hengende fra skjegget mitt som stalaktitter.»

Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står, og med blanke ark og farjestifter tel
— ALF PRØYSEN